Nesten hver dag tar me på teamet ein Matatu. Det er ein Toyota Hiace som de har satt inn ekstra seter i. Det er plass til 14 personer i den, men det hender at me er kanskje 17 personer det. Det er trangt. Det kan eg love deg. På hver Matatu finnes det ein som er ansvarlig for å få folk inn på matatu`en og han har og ansvaret for betalinga. I løpet av ein dag tar me opp til 6 forskjellige matatu`er. Det er mange forskjellige å forholde seg til i løpet av den tida me har vært her.
Men me har klart å fått oss ein venn, Charles. Han jobber på ein plass som blir kalt Odeon i sentrum. Der er han hver dag og får folk ombord i matatuen som går til Kasarani (der eg bor). Hver gang han ser teamet veit han hvor me skal. Matatuen er sjeldent full da me kommer, så me står gjerne å prater litt ekstra med han.
foto: Miriam
I dag møtte me han igjen. Me slo av ein lang prat, mens me venta på den neste matatuen som skulle til Kasarani. Han er full av glede og er lett å snakke med. I dag da me snakka med han utveksla me tlf nr slik at me enklast mulig kan få tak i han de dagane me er i byen og trenger å få vite hvor mye det koster å komme hjem. Han skulle også få ned prisen slik at me fikk det rimelig..
Etter ein lang samtale satte me kursen heimover! Det kosta egetlig 60 shilling for alle, men Charles snakka med sjåføren så me betalte bare 50. Og da me nesten var hjemme ringte han for å høre om me hadde kommet trygt fram..
foto: Miriam
Kult aa lese. Du er flink til aa skrive.
ReplyDeleteGuds velsignelse