En solskinnshistorie!

Fra den andre siden av rommet ser eg to store brune øyer som ser spørrande på meg. Eg velger å sette meg på huk og vinker, samtidig som eg sier "Kuja". Det betyr "kom". Men nølende skritt kommer han tuslande. Ganske nølende i starten, men etterhvert blir han meir målbevist. Da han når bort til meg retter han ut armane. Eg løfter han. Og der blir han.

Foto: Miriam

For noen uker siden kom Owen til Little Treasures. Mitt første møte med han, var ein gutt som kom grinande inn. Han roa seg da eg satte han på fanget mitt. Men med 30 andre unger er det ikkje enkelt å holde fokuset på ein unge. Etter å ha fått han rolig, valgte eg å sette han ned. Han gikk bare rett bort til Kristina og satte seg der. Etter hvert som dagane gikk, begynte me å legge merke til Owen sin oppførsel. Han la beslag på ein av kon det øyeblikket me kom, og satt helst bare på fanget, eller rett ved sida. Han kikka alltis på kon med store, våkne øyne. Men han sa aldri noko. Me spurte mange som var innom om me kunne prøve å få han til å snakke. De prøvde og de gav opp. Mange ting surra rundt oppe i hodet mitt. Kan vel kalle det yrkesskade. "Kan han ha autistiske trekk?", "Kan det være selektiv mutisme?".

Eg måtte tilslutt gi opp og forstå at Owen kom aldri til å snakke. Han var jo uansett heilt herlig. Tillitsfull, rolig og kosete. De siste to ukene har han også vært sjuk. Høy feber og slapp. Me har alle forbarma kon over han. Bytta på å ha han på fanget og gitt han oppmerksomhet.

Foto: Miriam (Owen er på fanget til Kristina)

Forrige torsdag var som vanelig. Han ville sitte med ein av kon, og da me satte han ned gikk han til noen andre. Da Ragnhild Elise satt og leika med Owen skjedde det noko veldig uvanelig. Han smilte. Ja, faktisk så lo han. Det var ein heilt utrolig opplevelse, eg prøvde seinare å få til det samme, men måtte gi opp.

Foto: Miriam

Da me kom på mandag så gikk eg bort til han og satte meg med han på fanget. Så begynte ein av de mindre ungane å grine, så eg satte Owen fra meg. Han satte seg da hos Ragnhild Elise. Ho leika med han og igjen begynte han å le. Han var også meir vågal. Han begynte å være litt med de andre ungane, sjølv om han alltid var i nærheten av kon.

Eg satt på golvet med ei lita jente på fanget. Owen satt rett vedsida meg, men han leika litt med de andre. Så tok noen fra han det han hadde i hånda. Han ser fortvila bort på meg. Plutselig sier han "How are you". Eg satt der med ein herlig følelse inni meg. Tenk, han snakka faktisk! Etter mange uker i fullstendig stillhet, begynner han å snakke! Alle satt der og måpa. Utover dagen, blei han meir varm i trøya og snakka meir og meir. På tirsdag var han enda meir trygg. Han snakka, leika med de andre ungane og hadde det gøy!

Tror ikkje ord kan beskrive den følelsen som eg har. Det er bare fantastisk!