Welcome to my new world

Tenk deg at du går rundt i gatene, nei ein kan vel egentlig ikkje kalle de gater. Det er mer støvete veier. Overalt rundt deg kikker folk rart på deg, noen roper "How are you?". Da du svarer bryter de ut i latter. Mange kommer bort til deg og tar deg i hånda, på armen, i håret. Igrunn overalt hvor det er mulig å ta på deg. Du går videre. Lukta som slår mot deg er ein blanding av mat, søppel som har ligge i sola litt for lenge og generellt forurensa luft. På et område som kanskje er like stort som jordet mitt heime er det pressa inn 600 000 personer.

Du går vekk fra gata, nedover sidegatene. Du har cirka ein halvmeter å gå på. Det er trangt. Husa som de kaller det, er bygd av blikkplater, oljefat og andre ting som kan holde et hus sammen. I et hus, som kanskje er 3x3m, bor det ein familie på kanskje seks personer.

Me bevger kon litt meir oppover i høyden. Husa er litt bedre, men ikkje stort bedre enn det de andre var. Me har nå gått inn i ein skolebygning. romma er kanskje 2x2 m. Der har de pressa inn ei klasse på rundt 20 elever, benker, bord, tavle. Barna roper "mzungu" hver gang de ser deg og alle vil holde deg i hånda, klatre på deg og ha oppmerksomheten din.

Velkommen til den nye hverdagen min.. Fra og med mandag skal eg jobbe i Mathare. Den nest største slummen i Kenya. Eg skal jobbe på ein skole/dagsenter for barn. Det kommer til å bli veldig spennende. Eg gleder meg, men samtidig tenker eg på all grusomheten me kommer til å møte. Men i stedet for å fokusere på all grusomheten velger eg å se etter enkelt sjebnene. For at der også er mye godt der, er det ingen tvil om.