The life and tales of Audhild

The beginning of the end?

2010-03-08T11:13:00.006+01:00

I actually wanted to avoid doing this. But I have come to termes with the fact that it is unavoidable. Yesterday was the 7th of March. And for me, this marked the beginning of the end. With only one month left in Kenya, the country that has become my second home, it is time to look back and reflect on my time in Nakuru.

I've just realized that is has been over a month since I last updated my blog. I'm sorry about that, but let me look back and show you what my last months have been filled with. After Christmas we moved from Nairobi to Nakuru. We stopped doing community development work and started student ministry. I won't even try to tell you that the transition was easy. Because the whole setting was so different and people were so different. But now, as I see the end of it, I feel that this has become a part of who I am and I don't want to leave it.

I've been experiencing things and situations that I never tought I would find my self in. To mention a few, let me tell you about FOCUS day. A lot of the students in Central Rift region was gathered to have an annual meeting. Miriam and I silently tried to sneak in on one of the back rows, but let me tell you, that didn't work out to well. After sitting there for one or two minutes one of the ushers approached us. "I'm sorry, but we have some seats for you in front", she said. We looked at each other and the silently moved with her. We got seats at the front row, together with the General Secretary of FOCUS, the speakers and other important people. After some minutes, the same lady approached all of us. "I'm sorry", she said. "I've misplaced you. You are to sit at the podium. We will ask all of you to move up there after this session". Miriam and I laughed. The situation was so strange, but when the end of the session came, we all went up on the podium and sat there for the rest of the meeting.

Miriam and I together with the General Secretary and wife
Photo: Bonface

Another time, I was with some students at Njoro Campus. That is where we are based. I was attending something called inreach. During inreach the members of the CU goes from door to door , sharing and preaching the word of God. I was to join them, just to see. And I was surprised by the openess of the students and their willingness to listen. We could really share and they responded in a positive way. After that I was persuaded to come for Bible Study. I didn't really want to go, but kenyans can be very persuasive. So I went, after being told that it would end at 21.30. That didn't happen. It ended at 22.15. There was a black-out so it was very dark outside. We called a taxi that was to come within 3 minutes. But it took closer to 15 min. By then, the front gate where I live had been closed. I had called Hellen and she was waiting for me to arrive. But that didn't happen. After driving maybe 500m the car broke down. I couldn't do much than to call some of my friends at the university, ask them to come and pick me and also find a place where I could spend the night. I ended up spending the night with Caroline, a lady from Kongo. All though my evening didn't end up as I had expected it, it was an experience that I'll remember for quite some time!

All these great experiences is one of the things that really has made my time here in Nakuru, and especially at Egerton University, Njoro Campus. But there are definately other aspects to it as well. Because I really feel that I've made good friends here. I don't know how my time here would have been if it hadn't been for Hellen!

Hellen!
Photo: Miriam

Hellen is the Campus Staff that we have been working with. Other names for Hellen is "the Queen". This lady has really managed to get a special place in the heart of the two Norwegians. She might seem like the silent type, but just wait untill you get to know her. She hardly shuts up, and loves bossing us around. We have really had a great time with her. One Tuesday we went for a safari. We saw lions, rhinos, a hippo, zebras and quite a lot of other wild animals. But the best trip we had with Hellen was the trip to Kitale. We visited her home town. (If you want to know more about the trip to Kitale, visit http://miriam-celine.blogspot.com)

Meeting Hellen`s family
Photo: Audhild

The Campus staff
Photo: Steve

Hellen and I
Photo:Steve

Hellen
Photo: Miriam

Getting to know the students has also been a great experience. When I first came here, I felt inferior to them, due to my age. Being so much younger than them was a challenge, but after interacting with them and spending time with them, I felt that things became easier. And now, when time has come for me to leave soon, I truly feel that these are people that I'm going to miss spending time with. But in stead of focusing on that, I'd rather focus on all the great moments I've had with them.

Learning how to cut the sukuma wiki, f.v: Hellen, Dan and me
Photo: Miriam

Celebrating Miriam's birthday., f.v: Ponga and Noah
Photo: Steve

Making Mandazi, f.v Steve and me
Photo: Hellen

Antony and Loyce
Photo: Sam

Joseph and Miriam
Photo: Steve

Steve
Photo: Audhild

At the leaders traning for Njoro Campus
Photo: Steve

The time I've had here in Nakuru has been great and I'll enjoy these last days. And I'll try to remember what my wise, reflected and amazing team member, Miriam always tells me. "Remember, that this is only the beginning".

Let it rain!

2010-02-04T11:31:00.005+01:00

Today, I would like to take a shower. A long and hot one. But I can't.

I would also like to do wash my clothes, but I can't.

And when I use the toilet I would like to flush, but I can't.

When we prepare food, we have to be careful to make just the right amount, overspending of water would be bad.

After cooking, I would like to wash the utensils but I can't.

Photo: Audhild Rue

In Kenya right now there is an on going drought. For the three weeks that I've been in Nakuru there hasn't been a single drop of rain. The sun is burning outside and it is hot. Last week the janitor started rationing the water. Now, we only have running water two days a week.

Photo: Audhild Rue

I look at the place where we store water. The situation right now is as following, we have twenty litres of water. That water is needed for cooking, washing and other things. We don't have anymore water than that and we don't know when we'll have running water in the taps again.. A natural solution would be to go to Njoro river and get more water from there. But it has been badly polluted. The river comes from the Mau forest. The forest that is supposed to have the hightes rate of rain. It hasn't anymore.

Photo: Taken from the internett

The two photos here are from the same place. The difference in huge!

Photo: Audhild Rue

So, what to do next? For Miriam and me, the answer is simple. We go to the supermarket, buy 10l of fresh water. It only costs us 220 shilling. Maybe we buy two bottles.
But then, what about the other ones? The families that can't afford bying water, that either has to wait for the rains to come or use the water in Njoro river.
What about them?

Driving

2010-01-24T16:54:00.003+01:00

Driving is alway something I enjoy. Back home in Norway I have my driver's lincence. I enjoy it! Also here in Kenya driving has been a joyful experience. Sitting in the Matatu's. The noice is so loud that sometimes I wonder if my hearing is getting bad. But it is enjoyable. The times when the Matatu is SO crowded that if it you wouldn't move an inch if it were to stop suddently.. And the times when we have long drives and you plug in the i-pod and open the window. The lovely nature that passes by, at the same time I can't stop wondering "How fast are we really driving?!?". Also the times when visit Campus and drives Boda Boda. That is some motosyckle that drives around campus. Sitting there, feeling the wind blow in my hair and almost jumping of the seat everytime we drive over a speedbump.

But there is one thing that we have discovered here in Nakuru. A thing that really makes our trips into the city not too enjoyable. The first time I really noticed it was last sunday on our way home after a trip to one of the other campuses that we work with. I was sitting in the back of the Mat, just relaxing. We had just turned off from the high way and were on our way up to Njoro where we live.

Suddently there is a lot of movement in the Mat as everyone rushes to put on their seat belts. I tried to do the same, just to find out that in the backseat the seat belt wasn't installed. Ahead of us I saw the police. Overconfident as I was, I thought to myself "Who cares. I won't get cheked". I went back to just relaxing. Then a policeman knocks on my window. I open it and he asks "are you wearing a seat belt?". I answerd honestly that I wasn't because the one installed here wasn't working. He answered me that there was no worry and we could continue.

I felt a mixture of relief and worry as we drove on. Relief because I wasn't in trouble. But how on earth could he tells us just to keep driving. The answer was so obvious.

After that incident I always put in my seat belt the moment I enter the Mat. But the thing is that the police haven't checked us after that. They stop us, the conductor talkts to them and at the same time they slip them 100 Shilling. This happens almost everytime we travel to Nakuru. It's is safe to say that Miriam and I get quite provoked everytime they stop us. The questions is why do the people put up with this for years and years.

I read in the newspaper later that week, that if you pay 100 shillings a day in transportation, 30 shillings of the goes directly in the poket of a corrupt policeman. If you do that for one year you pay the police almost 11 000..

Time to move

2010-01-13T20:00:00.006+01:00

To all of my followers in Norway. Starting from now I'm mostly going to write in English in my blog, so it is time to start practising. If not, then I recommend to use the google translator gadget on the right side of the webpage.

I have now moved out of Nairobi and ended up in the small town, Nakuru. It is a nice place, but I can't help missing Nairobi and all the great people we met there.. But this will not be a sentimental farewell-blogpost, because I know that I will return to Nairobi shortly.

But instead, let me take you around in my new room.

As some of you might have heard Miriam and my room is purple. But the most facinating thing about it is that not a single corner is 90 degrees. I hope that the photo will show the space that is between the wall and the bed.

This works as our kitchen/work place. Here we store a bit of food and also we have our school books here. The fact that we have a desk will come in handy when it is time to write the schoolpaper.

Here is Miriam's little hut. She got the corner. We have decorated the place with the Kenyan flag, to feel a bit like Kenyans. Miriam will be my team-mate for the next two months as the two other have gone to different places.

This is my bed. Yes, to all you who know me. This picture is taken shortly aften we had cleaned the room.

This is the door to the washrooms.. We have decorated it with friends and loved ones.

This is our "Mathare mirror". On both sides of the mirror we have lots of pictures of the children from the daycare and also the friends we made while working in Mathare. Everytime we look in the mirrior we will also remember all the great times we had.

This is our front door.

Welcome into our washroom. The walls are green. Quite a disturbing color when you want to take a relaxing shower. But we have decorated it with postcards from Norway.

So this is where I'll be spending the next two months. I'll be working with students at different campuses around Nakuru.

Godt nytt år!

2009-12-31T12:39:00.002+01:00

Året 2009 er snart over, og me skal ta imot det nye året, 2010. Over heile verden blir denna dagen feira. Det gamle er forbi og det er igjen på tide med ein ny start og nye muligheter. For min del kommer detta også til å bli ein annerledes nyttårsaften. Det kommer nok ikkje til å være raketter og kalkun er det tvilsomt at eg kommer til å spise. Men takk og lov for at eg har gode venner som skal være der og gå inn i det nye året sammen med meg.

Det er jo også tid for refleksjon. Hva gjorde det gamle året spesielt og hva vil eg prøve å forbedre i det nye? Eg har gitt opp nyttårsforesetter som "Eg skal spise sunnere, Eg skal trene meir, Eg skal bli flinkere på skulen". De fungerer i 2 måneder og så er de glømt. Det sier vel kanskje mest om min sjølvdisiplin.

Men først og fremst, takk til alle de som gjorde 2009 til det spesielle året som det var. Detta året føler eg at eg virkelig har sprengt mange grenser. Eg har vært på to kontinent eg aldri har vært på før, eg har flytta til et annet land, eg er ferdig med videregående og russefeiring. Det har vært et år der eg føler at eg har vokst masse og sett nye sider ved meg sjølv. Noen vil eg prøve å endre på, noen har blitt endra og noen vil eg beholde.

Året 2009 har i alt vært et godt år og eg er takknemlig for mange nye venner som eg kommer til å beholde i framtida, eg er også takknemlig for gamle venner som er der for meg hver gang eg trenger de.

Så hva ligger egentlig foran i året 2010? Det eg veit er at det er nye utfordringer, sorger, gleder, lærdommer og utvikling. Der eg er nå, kommer eg ikkje til å være ved inngangen til 2011. At mye ligger foran er det ingen tvil om. Så hva tenker eg egentlig at mine nyttårsforesetter skal være?

Eg ønsker å inspirere og å bli inspirert.
Eg ønsker å opprettholde gode vennskap, både de nye og de gamle.
Eg ønsker å hjelpe de som trenger hjelp.
Men mest av alt ønsker eg å være et Guds redskap som Han kan bruke.

Godt nytt år, alle sammen og takk for det gamle!!

Ein litt annerledes julefeiring!

2009-12-26T15:40:00.004+01:00

Snø, kulde, julegaver, ribbe og familie. Det er ord som pleier å beskrive den vanlige julefeiringa mi. Det er det trygge og vante, det som eg kjenner til.. Denna jula, var som mye annet detta året, litt annerledes. Med gress, varme, sol og Chapati tok Kristina, eg og noen gode hjelpere å ordna til ein julefest for venner, kollegaer og barna i daycare'en.

Etter å ha blitt kasta ut av kjøkkenet, satte Kristina og eg kon ned for å vente. Spente på hvor mange som egentlig kom til å dukke opp på juleaften. Rundt kl 1 begynte me virkelig å bli spente på om folk kom og i såfall, hvor mange? Plutselig bryter Kristina ut "OJ!!". Spent snur eg meg rundt og ser at ein heil matatu kommer kjørende inn på gårdsplassen. Ut av døra kommer de, ein etter ein. Eg blir satt ut.. Tenk at så mange ville komme! Me blir fortalt av ein kompis at detta er ikkje alle og at fleire er på veg. W-O-W. Eg var heilt satt ut.

Rundt halv 3 var det klart for middag. Ris, stuing og chapati var det som stod på menyen. Detta falt godt i smak. Etter middag var det klart for leik og morro. Og med jevne mellomrom datt det inn nye personer. De fleste satt rundt om på plenen og koste seg med noen solstråler, mens de små og litt større hadde det gøy med fotball eller andre leiker.

Men nå skal eg endelig fortelle dikkon hvor mange som faktisk dukka opp. Me hadde grovt beregna 100 personer. For min del ville eg ha vært fornøyd med 30 - 50. Så du kan tro eg var glad når det på det meste var 120 personer der!

Rundt kl 5 satte de aller fleste nesa heimover. Alle virka som om de hadde hatt ein fin dag. Detbeste for min del var det å få dele julefeiringa med gode venner. Få være sammen med noenandre, de som kanskje ikkje ville ha fått et skikkelig julemåltid. Du trenger ikkje ribbe, snø, kulde og julegaver. Det viktigaste er gleden ein kan ha, er gleden av å gi!

Infield!

2009-12-18T13:03:00.005+01:00

Fra 14.-18. desember har det vært infield her i Kenya, med team fra Uganda, Madagaskar og Kamerun. Det har vært ein flott gjeng på 13 personer og besøk av lærere fra Norge. Me har gjort mye gøy og det har vært flott å se igjen andre Hald-folk!

Infield begynte på mandag. Det var mye glede og latter etterhvert som de forskjellige teamene ankom Den Norske Skolen i Nairobi. Da Kenya -teamet ankom blei me møtt av Kamerun-jentene og de fire fra Madagaskar. Seinere på kvelden kom også Focus Uganda teamet og infield kunne offisielt begynne.

Det har vært noe undervisning og mye praktisk. På tirsdag og i dag har vi hovedsaklig vært på DNS. UNdervisninga har gått mye på bearbeiding av inntrykk, samtaler om veien videre og informasjonsarbeid. Onsdag var dagen da vi i Kenya-teamet viste fram arbeidet som me har gjort i Mathare og de fikk ein rundtur nede i slummen. Etter noen timer der, reiste me videre og besøkte den største slummen i Nairobi, nemlig Kibera. Her besøkte med ei kirke som dreiv med forskjellige prosjekter, der ein tidligere Hald-student nå jobber. Han kommer fra Kenya, men hadde aldri vært i noen av slummane. Etter oppholdet sitt i Norge bestemte han seg for å reise dit og innvolverte seg i prosjekter der. Tror og håper at det blei ein dag med inntrykk som kan være med på å forandre mennesker.

Så på torsdag var det på tide med den store turistdagen, til min store fortvilelse. Etter over 2 måneder i detta landet var det hardt å blir tatt for å være ein turis etter å ha kjempa for å bli aksepter av vennene mine i Mathare som ein Kenyaner. Me reiste på safari til Lake Nakuru. Det var ein flott dag, men mange artige opplevelser. Me såg ein flodhest, sebraer, bøffler, sebraer, giraffer, enda fleire sebraer, neshorn, bavianer, impalaer...... og ENDA fleier sebraer.. Men alt i alt så var det virkelig ein flott tur med mange gode opplevelser.

Alt i alt, ein flott Infield!!

Oppdatering fra Kenya!

2009-12-18T12:38:00.003+01:00

Beklager så masse, nå har det vært ei stund siden bloggen har blitt oppdatert, og mye spennande har skjedd.. Så nå kan de som har mast på ett innlegg endelig sette seg ned og kose seg med litt informasjon om det som har hendt med meg den siste tida.

Noe som kanskje er ein lur ting å opplyse om er at etter jul bytter me arbeidsoppgaver. Me skal da begynne med studentarbeid på universiteta rundt om i Kenya. Me blir delt opp og reiser til forskjellige byer. Kristina drar til Eldoret, Ragnhild Elise skal til Mombasa og Miriam og eg reiser sammen til Nakuru. Det blir mange nye utfordringer og hovedoppgava blir det å være ein person som studentane kan snakke med og være venner med.

Her i Nairobi er me offisielt ferdige med jobben i Mathare. Den siste dagen var ein flott dag, der me fikk gitt gaver de damene me har jobba med, kort til de nærmaste vennene våre og tre av kon brukte også annledningen til å testes for HIV/Aids. Helgene har også være ganske hektiske med mye besøk, arrangement og glede. Det er nok liten tvil om at de vennene som me har fått her i Nairobi kommer til å bli savna, men slik er livet. Det er jo et ordtak som sier at "Den einaste personen du aldri må ta avskjed med, er deg sjølv".
Kristina og eg har også overnatta i slummen ei natt.. Tre jenter i ei seng, ett rom på kanskje 4x5m og ikkje minst ei fantastisk stemning..

Ellers kommer jula til å være veldig spennande. Kristina og eg skal være i Nairobi og tilbringe juleferien med venner fra Mathare. Den 24. planlegger me å ordne i stand et julearrangement på FOCUS senteret, der me inviterer til middag og morro. Ser fram til det, og skal love å oppdatere om hvordan det gikk.

"Gjør noen glad. Ja, skynd deg, gjør det nå i dag".

2009-11-26T18:20:00.005+01:00

Nokon av dikkon kjenner kanskje til sangen. Me pleide i hverfall å synge den på søndagsskulen. Den gjorde meg alltid veldig glad. For den minte meg på at den største gleden ein kan ha er faktisk det å glede andre. For å sitere den siste strofa på refrenget "Det største er å gjøre andre mennesker glad!". Det er litt den følelsen eg sitter med i dag. Eg har hatt ein fantastisk dag. Allikavel er det noe som sier meg at kanskje ikkje det er eg som har hatt den mest spennande dagen.

I dag tok me med kon sjetteklasse på utflukt. Alle de som var med kommer fra den mindre utvikla delen av Nairobi. Før me dro sa noen av de at de hadde vært der før, men det var lenge sida. De har nok også vært i byen, men for noen så var kanskje detta den første gangen de gikk rundt i den rikere delen av Nairobi. I dag gikk turen til Nairobi National Museum, videre til ett av kjøpesentera som ligger i bykjernen før det heile blei avslutta med kylling og pommes frites.

foto: Audhild

Dagen begynte med ein rundtur på museumet. Der såg me mange fasinerende dyr. De var jo riktig nok utstoppa, men det stoppa ikkje undertegnede fra å bli ganske fasinert av løva, giraffen, elefanten og zebraen. Det virka som om ungane også kosa seg masse. Da me gikk videre til fugleverdenen gav eg også fra meg kameraet mitt til ungane og det dukka opp mange fotograf spirer som kosa seg med å springe rundt og ta bilder. Dagens vinner var visst turen innom slangeparken. Der var det krokodiller, skilpadder og slanger i forskjellige størrelser, farger og giftighet. Etter noen timer der gikk me til sentrum der me tok turen innom kjøpesenteret. Der tok me rulletrappa heile veien opp til tredje etasje og heis ned igjen, for så å ta heisen opp igjen og rulletrappa ned. Den gleder som ungane viste smitta fort over på meg og det tok ikkje lang tid før eg følte meg som ein 10-åring igjen som sprang rundt på Bø Senteret og leika i rulletrappene. Dagen avslutta me på Steers. Ein fastfood kjede som ligger midt i Nairobi. Der spiste me ein god lunsj før me satte kursen heimover.

Foto: Audhild

Foto: Ein av ungane

Foto: Audhild

Foto: Ein av ungane

Foto: Miriam

På veien hjem pira ei av jentene borti meg. Ho såg rundt seg på alle de velkledde menneska som surra rundt kon i flotte klær. Det virka som ho følte seg litt utilpass. "Se på alle de pene menneska som går rundt her", sa ho til meg. Eg kikka ned på ho og kunne ikkje si noe annet enn at eg syntes at ho også, var veldig pen.

Foto: Audhild

En solskinnshistorie!

2009-11-17T15:03:00.004+01:00

Fra den andre siden av rommet ser eg to store brune øyer som ser spørrande på meg. Eg velger å sette meg på huk og vinker, samtidig som eg sier "Kuja". Det betyr "kom". Men nølende skritt kommer han tuslande. Ganske nølende i starten, men etterhvert blir han meir målbevist. Da han når bort til meg retter han ut armane. Eg løfter han. Og der blir han.

Foto: Miriam

For noen uker siden kom Owen til Little Treasures. Mitt første møte med han, var ein gutt som kom grinande inn. Han roa seg da eg satte han på fanget mitt. Men med 30 andre unger er det ikkje enkelt å holde fokuset på ein unge. Etter å ha fått han rolig, valgte eg å sette han ned. Han gikk bare rett bort til Kristina og satte seg der. Etter hvert som dagane gikk, begynte me å legge merke til Owen sin oppførsel. Han la beslag på ein av kon det øyeblikket me kom, og satt helst bare på fanget, eller rett ved sida. Han kikka alltis på kon med store, våkne øyne. Men han sa aldri noko. Me spurte mange som var innom om me kunne prøve å få han til å snakke. De prøvde og de gav opp. Mange ting surra rundt oppe i hodet mitt. Kan vel kalle det yrkesskade. "Kan han ha autistiske trekk?", "Kan det være selektiv mutisme?".

Eg måtte tilslutt gi opp og forstå at Owen kom aldri til å snakke. Han var jo uansett heilt herlig. Tillitsfull, rolig og kosete. De siste to ukene har han også vært sjuk. Høy feber og slapp. Me har alle forbarma kon over han. Bytta på å ha han på fanget og gitt han oppmerksomhet.

Foto: Miriam (Owen er på fanget til Kristina)

Forrige torsdag var som vanelig. Han ville sitte med ein av kon, og da me satte han ned gikk han til noen andre. Da Ragnhild Elise satt og leika med Owen skjedde det noko veldig uvanelig. Han smilte. Ja, faktisk så lo han. Det var ein heilt utrolig opplevelse, eg prøvde seinare å få til det samme, men måtte gi opp.

Foto: Miriam

Da me kom på mandag så gikk eg bort til han og satte meg med han på fanget. Så begynte ein av de mindre ungane å grine, så eg satte Owen fra meg. Han satte seg da hos Ragnhild Elise. Ho leika med han og igjen begynte han å le. Han var også meir vågal. Han begynte å være litt med de andre ungane, sjølv om han alltid var i nærheten av kon.

Eg satt på golvet med ei lita jente på fanget. Owen satt rett vedsida meg, men han leika litt med de andre. Så tok noen fra han det han hadde i hånda. Han ser fortvila bort på meg. Plutselig sier han "How are you". Eg satt der med ein herlig følelse inni meg. Tenk, han snakka faktisk! Etter mange uker i fullstendig stillhet, begynner han å snakke! Alle satt der og måpa. Utover dagen, blei han meir varm i trøya og snakka meir og meir. På tirsdag var han enda meir trygg. Han snakka, leika med de andre ungane og hadde det gøy!

Tror ikkje ord kan beskrive den følelsen som eg har. Det er bare fantastisk!

Our Little Treasures

2009-11-07T10:03:00.006+01:00

6,7% av den kenyanske befolkningen er HIV-smitta. Av de omtrent 600 000 personane som bor i Mathare er 27% bærere av viruset, det tilsvarer 168 000 personer. At sykdommen fantes, det visste eg.

Mange av de damene me jobber med har også HIV. Eg har sett at de har tatt medisiner for det. Noen dager kommer de på jobb ganske seint og du ser at de er sjuke. Min første tanke er at: "Detta kommer til å gå over, du har jo bare ein forkjølelse", men sånn er ikkje realiteten. Kanskje de blir friske fra akkurat den forkjølelsen, men hva med den neste? Eller hva viss de får influensaen? Eller kanskje ein lungebetennelse? Kommer de virkelig til å klare seg, viss de blir så sjuke?

Foto: Audhild

Heldigvis, har eg tenkt, at de små barna kons ikkje er sjuke. Eg kaller de barna mine, de små som me passer på i daycare'en. For ein knytter virkelig sterke bånd til de, og du ser gleden hver gang How are you kommer inn døra. Det er nemlig navnet kons, How are you. På torsdagen fikk eg meg et hardt slag i magen. Eg sitter med ein liten skare rundt meg og alle vil ha oppmerksomheten min. Så kommer Pastor Karau inn. Han kikker på den lille gutten som sitter stille ved beina mine. Så ser han på meg å sier: He is positive. Min første tanke er "Å, er gutten positiv, det var jo flott at han er glad". Men så innser eg ganske fort etterpå at var overhodet ikkje det han meinte. Det han meinte, var at denna lille gutten har HIV.

Foto: Audhild

Eg ser utover havet av små skjønne barn, mange av de er kanskje ikkje meir enn to år gamle. Snart kommer ein av de me jobber inn døra. Eg spør han om det er mange av barna her som er smitta. Han kan ikkje peke de ut, men at noen av barna her er sjuke er det ingen tvil om.

Foto: Audhild

Desverre er HIV ein kronisk sjukdom, som nok de fleste av barna er født med. Den er ikkje mulig å reversere men allikavel må det jo være noe eg kan gjøre. Desverre kommer noen av de herlige ungane som eg jobber med til å dø før de blir gamle. Kanskje fleire enn det eg liker å tenke på. Men eg velger å gi litt av meg sjølv, slik at de ungane kanskje kan se tilbake og vite at det var noen som gav de omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet. Ein setning som eg skal begynne å bruke på jobb er: Nakupenda. Det betyr "Eg er glad i deg".

Vår gode venn, Charles!

2009-11-04T18:20:00.003+01:00

Nesten hver dag tar me på teamet ein Matatu. Det er ein Toyota Hiace som de har satt inn ekstra seter i. Det er plass til 14 personer i den, men det hender at me er kanskje 17 personer det. Det er trangt. Det kan eg love deg. På hver Matatu finnes det ein som er ansvarlig for å få folk inn på matatu`en og han har og ansvaret for betalinga. I løpet av ein dag tar me opp til 6 forskjellige matatu`er. Det er mange forskjellige å forholde seg til i løpet av den tida me har vært her.

Men me har klart å fått oss ein venn, Charles. Han jobber på ein plass som blir kalt Odeon i sentrum. Der er han hver dag og får folk ombord i matatuen som går til Kasarani (der eg bor). Hver gang han ser teamet veit han hvor me skal. Matatuen er sjeldent full da me kommer, så me står gjerne å prater litt ekstra med han.

foto: Miriam

I dag møtte me han igjen. Me slo av ein lang prat, mens me venta på den neste matatuen som skulle til Kasarani. Han er full av glede og er lett å snakke med. I dag da me snakka med han utveksla me tlf nr slik at me enklast mulig kan få tak i han de dagane me er i byen og trenger å få vite hvor mye det koster å komme hjem. Han skulle også få ned prisen slik at me fikk det rimelig..

Etter ein lang samtale satte me kursen heimover! Det kosta egetlig 60 shilling for alle, men Charles snakka med sjåføren så me betalte bare 50. Og da me nesten var hjemme ringte han for å høre om me hadde kommet trygt fram..

foto: Miriam

Me på teamet ser allerede fram til neste bytur og neste mulighet til å møte Charles!

Et lite smil...

2009-10-19T17:54:00.006+02:00

I dag var me tilbake igjen på jobb.. For min del var det heilt herlig!! Eg har, som noen kanskje veit ligge sjuk noen dager. Og deretter kom helga

(Her er bildet eg lovte deg, Anja. Første dagen eg var sjuk).

Men tilbake igjen til poenget. I dag var eg tilbake på jobb og det var herlig å komme tilbake til alle de ville og herlige ungane. Men det er et lite problem. Barna som Ragnhild Elise og eg har litt ansvar for kan ikkje så altfor masse engelsk og me kan ikkje så altfor masse swahili. Det blir det litt problemer ut av. Men i dag gikk me gjennom alfabetet, alle talla fra ein til ti og tegna litt.
Etter lunsj var det på tide for barna å sove. Så Ragnhild Elise og eg gikk til babycare'en .

Her snakker så å si ingen engelsk, men det gjør ingenting. For når alle de herlige barna står rundt deg og vil ha litt oppmerksomhet, et smil eller ein klem. Da trenger ein liksom ikkje å forstå hva de sier. Du bare gir de litt nærhet og oppmerksomhet. Det er meir enn nok for de. Det viktigaste for de er kanskje bare det at noen har de på fanget, leiker litt med de og gir de litt kjærlighet. Her trengs det liksom ikkje kommunikasjon, det at du er der er meir enn nok.

Ragnhild med ein av barna på Babycare'en.

Welcome to my new world

2009-10-09T17:06:00.002+02:00

Tenk deg at du går rundt i gatene, nei ein kan vel egentlig ikkje kalle de gater. Det er mer støvete veier. Overalt rundt deg kikker folk rart på deg, noen roper "How are you?". Da du svarer bryter de ut i latter. Mange kommer bort til deg og tar deg i hånda, på armen, i håret. Igrunn overalt hvor det er mulig å ta på deg. Du går videre. Lukta som slår mot deg er ein blanding av mat, søppel som har ligge i sola litt for lenge og generellt forurensa luft. På et område som kanskje er like stort som jordet mitt heime er det pressa inn 600 000 personer.

Du går vekk fra gata, nedover sidegatene. Du har cirka ein halvmeter å gå på. Det er trangt. Husa som de kaller det, er bygd av blikkplater, oljefat og andre ting som kan holde et hus sammen. I et hus, som kanskje er 3x3m, bor det ein familie på kanskje seks personer.

Me bevger kon litt meir oppover i høyden. Husa er litt bedre, men ikkje stort bedre enn det de andre var. Me har nå gått inn i ein skolebygning. romma er kanskje 2x2 m. Der har de pressa inn ei klasse på rundt 20 elever, benker, bord, tavle. Barna roper "mzungu" hver gang de ser deg og alle vil holde deg i hånda, klatre på deg og ha oppmerksomheten din.

Velkommen til den nye hverdagen min.. Fra og med mandag skal eg jobbe i Mathare. Den nest største slummen i Kenya. Eg skal jobbe på ein skole/dagsenter for barn. Det kommer til å bli veldig spennende. Eg gleder meg, men samtidig tenker eg på all grusomheten me kommer til å møte. Men i stedet for å fokusere på all grusomheten velger eg å se etter enkelt sjebnene. For at der også er mye godt der, er det ingen tvil om.

Første uka!

2009-10-07T16:55:00.005+02:00

Mi første uke i Kenya er nesten over og til nå har den vært veldig bra! Me har hovedsaklig fått masse informasjon og fått mange inntrykk.. Folka her nede er utrolig åpne og det virker som om de er glade for å ha kon her! Akkurat nå sitter eg ute i ei hytte. Både Ragnhild, Miriam og eg oppdaterer bloggen, mens Kristina har besøk av noen kenyanske venner. Er utrolig herlig!!

Skal legge ut noen bilder sånn at dikkon kan se litt hvordan me har det. Det har vært ei utrolig bra uke. Me har allerede blitt invitert i bryllup, blitt introdusert foran ein forsamling på rundt 1000 personer og kjørt matatu. Det er ein Hiace med plass til 14 personer i, som kjører fram og tilbake. Her blir det spilt høy musikk, du må prute på prisen. Og ein ting som skjer ganske ofte er at de sniker. Måten de sniker på er at de kjører på sida av vegen og så smetter de inn i ei luke lengre fram. Ganske fasinerande i grunn.
Men her er litt bilder. Forresten, den hytta du ser på bildet nedafor her, er der eg sitter akkurat nå!!

Her har du noen bilder av området, folk og livet her på Focus senteret.
Har forresten fått meg et nytt navn, det er mzungu og betyr hviting. Hehe.. Ganske artig. Gikk akkurat ute og da kom ei lita jente forbi og sa "Mama, look... Mzungu!!".. Eg synes det er trivelig eg!

Stepping out of my comfort zone

2009-09-29T22:21:00.004+02:00

Det er på tide med et siste blogginnlegg fra gamlelandet.. I morgo setter eg meg på toget til Oslo, der eg skal tilbringe mi siste natt i Norge på seks måneder.. Ein kan vel si det så enkelt som at eg har virkelig fått reisenerver, men kjenner eg meg sjølv rett så kommer det til å gå bra!! Det er bare hardt å ta farvel..

Den siste tida har eg vært hjemme og bare slappa av! Det har vært utrolig deilig! Møte venner og slappe av med mamma, pappa og Ingebjørg.. Alle de menneska som eg kommer til å savne og som eg håper at kommer til å savne meg.. Må vel innrømme det at i skrivende stundt sitter eg med ein klump i halsen og kjenner at tårene presser på!

Men slapp av, eg har mange lyspunkter å se fram til! For å nevne noen, så har me infield i Kenya der de fleste som er i Øst Afrika kommer til Kenya. Det blir mye norsk og ein mulighet til å snakke om erfaringer. Kan også begynne å se fram til julefeiring i Mombasa.. Har hørt mye flott om denna plassen.. Og ein av de tinga eg må innrømme at står høyt på lista skjer i mars. Da kommer Anders til Kenya! Men det finnes mange gleder i hverdagen også... Deriblandt det å bli bedre kjent med de flotte jentene på teamet mitt!! Eg gleder meg heilt enormt masse til det, for de er virkelig ein herlig gjeng! Det er de jentene som skal erstatte venner og familie i tida som kommer (ikkje det at eg kommer til å glømme dikkon her hjemme, men dikkon skjønner tegninga).

Tror nok at ting kommer til å gå veldig bra når ein har med seg disse tre jentene!!

For å sitere Casting Crowns
"To step out of my comfort zone
into the realm of the unknown, where Jesus is
and he is holding out his hands"
Det er virkelig slik eg føler det nå!

Skal prøve å holde dikkon oppdatert på åssen livet er i Kenya, hva eg gjør og hvordan eg har det! Kommenter gjerne på bloggen min! Det er alltid koselig!

The final countdown? Not yet..... but soon-

2009-09-21T17:10:00.002+02:00

I dag er det ti dager til eg reiser!!!

Wow, de siste seks ukene her på Hald har gått raskt og den store dagen begynner å nærme seg med stormskritt. Eg har foran meg seks måneder med mye nytt og lærerikt.. Men hva er det egentlig eg skal?

Jo nå skal du høre. Slik eg har forstått det så skal eg jobbe tre måneder i Nairobi. Her blir det å jobbe i Mathare slummen med barn. Da skal me jobbe på et barnehjem og med skolebarn. Det kommer til å bli en helt ny opplevelse. Og de siste tre månedene skal me dra ut i mindre team og jobbe med studenter på univeristet og holde på med lagsarbeid. Da skal me være litt miljøarbeidere og "ansvarspersoner". Hvordan det skal gå er eg litt usikker på, men at eg kommer til å vokse på det og lære noe heilt enorm av det, er det ingen tvil om!

Eg skal prøve å være flink til å legge ut bilder. Veit at det ikkje har vært lagt ut så mange enda, men alt til sin tid(Dvs når eg drar hjem på fredag og er der fram til eg drar)

A little about this, a little about that - and a little about life

2009-09-18T14:09:00.004+02:00

"I dag skal dere skrive ett blogginnlegg!". Jaha ja.. Mhm... Du sier noe der, men hva skal en skrive om??!

I går satt eg rundt bordet til kveldsmaten og snakka med andre. Det å blogge var faktisk samtaleemnet. Me blei alle enige om at bloggen var viktig og noe me kom til å bruke i praksislandet. Så eg tenkte da, at eg ikkje skal skrive noe mer før eg reiser, men den gang ei! Så nå sitter eg her og tenker på hva i alle dager eg skal skrive om?! Det har faktisk skjedd ufattelig lite i mitt liv de siste ukene...... La meg tenke litt og se hva eg kommer på.

Nei, fremdeles ganske blankt..

Eg kan fortelle om hva eg skal gjøre i framtida da! Jo, nå skal du høre. Eg reiser til Kenya om to uker. Ja, du hørte rett. Eg stikker ein tur til Sub- Sahara og bor der i seks måneder.. No big deal.. Men det er ein ting eg må innrømme at eg ikkje liker. Eg skulle liksom ønske at alle mine kjente og kjære sine liv her i Norge kunne bare stå på vent mens eg er borte.. Vil liksom ikkje gå glipp av noe som skjer her hjemme heller. Men det er jo rett og slett bare noe eg må finne meg i.. Men det er vel lov til å håpe? Desverre så er det ein universell sannhet at det ikkje kommer til å gå. Men eg skal prøve i hvertfall å holde dere oppdatert på hva som skjer i mitt liv i løpet av de neste seks månedene..
Så håper eg på å få høre fra dikkon, enten ved at dikkon kommenterer her, sender mail eller tar kontakt via Facebook.. Godt at vi lever i en global verden, eller hva??

By the way, if anyone here doesn't read Norwegian, I have a gadget that makes it possible to translate my blog into any other given language.. BUT the language will not be any good if you do it, but it will be possible to understand!!

Forresten, var det bra nok Eirik? :)
(Eg har forresten gjort veldig mye motsatt av det me fikk lov til på bloggen av Eirik, men eg var bare nødt til å gjøre det.. Sorry)

Time goes by.......

2009-09-09T21:16:00.005+02:00

Det er nå tre uker igjen til avreise og det merkes på kroppen.. Er ferdig med det vaksiner og begynner på Malariatabeletter i morgo.. Er klar for psykoser, angst og depresjoner :) Men hva er vel livet uten det.. Undervisninga her på Hald begynner også å bli ganske så konkret med tanke på hva me skal forvente kon på uteoppholdet, sykdommer, kultursjokk og annet som kan oppstå.. Pakkeliste har me også fått..

Så eg tenkte at det var på tide med ein introduksjon av teamet.. Det er ein herlig gjeng som eg skal få tilbringe seks måneder med..Her har du altså et bilde av jentene.. Fra venstre har du Kristina.. Den herlige rødtoppen fra Bergen.. I midten har du jenta fra Nord, Ragnhild Elise.. Til høyre har du Miriam.. Den eldste av gjengen, men det er ingen som kommer til å tro det :) Dei her kommer dikkon nok til å få høre mange interessante historier og se bilder for de som kommer til å følge litt med på bloggen..

Kommer til å bli et spennede år.. Så er det nok bare til å starte nedtellinga...

Life is for living

2009-08-31T19:14:00.000+02:00

Som nokon av dikkon kanskje veit så skal eg dra til Kenya om ein måned. Jepp, det er faktisk ikkje meir enn 30 dager til eg reiser. I denna bloggen skal eg prøve å fortelle om hvordan eg har det. Både her på HALD og i Kenya. Detta kommer til å bli ein utfordring for livet, men tenk så masse eg kommer til å lære av det!! Meir informasjon, bilder, historier og refleksjoner kommer seinare.. Så det er nok bare å vente i spenning.

To include all of my Englisk speaking followers I will always end my blog with a short summary of what is written above! As many of you might know I will be spending the next six months in Kenya. I think it will be a great experience and hopefully I'll learn a lot from this! Well, I'll try to keep it updated with photos, stories, information and reflections. Until then, take care :D