"Gjør noen glad. Ja, skynd deg, gjør det nå i dag".

Nokon av dikkon kjenner kanskje til sangen. Me pleide i hverfall å synge den på søndagsskulen. Den gjorde meg alltid veldig glad. For den minte meg på at den største gleden ein kan ha er faktisk det å glede andre. For å sitere den siste strofa på refrenget "Det største er å gjøre andre mennesker glad!". Det er litt den følelsen eg sitter med i dag. Eg har hatt ein fantastisk dag. Allikavel er det noe som sier meg at kanskje ikkje det er eg som har hatt den mest spennande dagen.

I dag tok me med kon sjetteklasse på utflukt. Alle de som var med kommer fra den mindre utvikla delen av Nairobi. Før me dro sa noen av de at de hadde vært der før, men det var lenge sida. De har nok også vært i byen, men for noen så var kanskje detta den første gangen de gikk rundt i den rikere delen av Nairobi. I dag gikk turen til Nairobi National Museum, videre til ett av kjøpesentera som ligger i bykjernen før det heile blei avslutta med kylling og pommes frites.

foto: Audhild

Dagen begynte med ein rundtur på museumet. Der såg me mange fasinerende dyr. De var jo riktig nok utstoppa, men det stoppa ikkje undertegnede fra å bli ganske fasinert av løva, giraffen, elefanten og zebraen. Det virka som om ungane også kosa seg masse. Da me gikk videre til fugleverdenen gav eg også fra meg kameraet mitt til ungane og det dukka opp mange fotograf spirer som kosa seg med å springe rundt og ta bilder. Dagens vinner var visst turen innom slangeparken. Der var det krokodiller, skilpadder og slanger i forskjellige størrelser, farger og giftighet. Etter noen timer der gikk me til sentrum der me tok turen innom kjøpesenteret. Der tok me rulletrappa heile veien opp til tredje etasje og heis ned igjen, for så å ta heisen opp igjen og rulletrappa ned. Den gleder som ungane viste smitta fort over på meg og det tok ikkje lang tid før eg følte meg som ein 10-åring igjen som sprang rundt på Bø Senteret og leika i rulletrappene. Dagen avslutta me på Steers. Ein fastfood kjede som ligger midt i Nairobi. Der spiste me ein god lunsj før me satte kursen heimover.

Foto: Audhild

Foto: Audhild

Foto: Audhild

Foto: Ein av ungane

Foto: Audhild

Foto: Ein av ungane

Foto: Miriam

Foto: Miriam

På veien hjem pira ei av jentene borti meg. Ho såg rundt seg på alle de velkledde menneska som surra rundt kon i flotte klær. Det virka som ho følte seg litt utilpass. "Se på alle de pene menneska som går rundt her", sa ho til meg. Eg kikka ned på ho og kunne ikkje si noe annet enn at eg syntes at ho også, var veldig pen.

Foto: Audhild

En solskinnshistorie!

Fra den andre siden av rommet ser eg to store brune øyer som ser spørrande på meg. Eg velger å sette meg på huk og vinker, samtidig som eg sier "Kuja". Det betyr "kom". Men nølende skritt kommer han tuslande. Ganske nølende i starten, men etterhvert blir han meir målbevist. Da han når bort til meg retter han ut armane. Eg løfter han. Og der blir han.

Foto: Miriam

For noen uker siden kom Owen til Little Treasures. Mitt første møte med han, var ein gutt som kom grinande inn. Han roa seg da eg satte han på fanget mitt. Men med 30 andre unger er det ikkje enkelt å holde fokuset på ein unge. Etter å ha fått han rolig, valgte eg å sette han ned. Han gikk bare rett bort til Kristina og satte seg der. Etter hvert som dagane gikk, begynte me å legge merke til Owen sin oppførsel. Han la beslag på ein av kon det øyeblikket me kom, og satt helst bare på fanget, eller rett ved sida. Han kikka alltis på kon med store, våkne øyne. Men han sa aldri noko. Me spurte mange som var innom om me kunne prøve å få han til å snakke. De prøvde og de gav opp. Mange ting surra rundt oppe i hodet mitt. Kan vel kalle det yrkesskade. "Kan han ha autistiske trekk?", "Kan det være selektiv mutisme?".

Eg måtte tilslutt gi opp og forstå at Owen kom aldri til å snakke. Han var jo uansett heilt herlig. Tillitsfull, rolig og kosete. De siste to ukene har han også vært sjuk. Høy feber og slapp. Me har alle forbarma kon over han. Bytta på å ha han på fanget og gitt han oppmerksomhet.

Foto: Miriam (Owen er på fanget til Kristina)

Forrige torsdag var som vanelig. Han ville sitte med ein av kon, og da me satte han ned gikk han til noen andre. Da Ragnhild Elise satt og leika med Owen skjedde det noko veldig uvanelig. Han smilte. Ja, faktisk så lo han. Det var ein heilt utrolig opplevelse, eg prøvde seinare å få til det samme, men måtte gi opp.

Foto: Miriam

Da me kom på mandag så gikk eg bort til han og satte meg med han på fanget. Så begynte ein av de mindre ungane å grine, så eg satte Owen fra meg. Han satte seg da hos Ragnhild Elise. Ho leika med han og igjen begynte han å le. Han var også meir vågal. Han begynte å være litt med de andre ungane, sjølv om han alltid var i nærheten av kon.

Eg satt på golvet med ei lita jente på fanget. Owen satt rett vedsida meg, men han leika litt med de andre. Så tok noen fra han det han hadde i hånda. Han ser fortvila bort på meg. Plutselig sier han "How are you". Eg satt der med ein herlig følelse inni meg. Tenk, han snakka faktisk! Etter mange uker i fullstendig stillhet, begynner han å snakke! Alle satt der og måpa. Utover dagen, blei han meir varm i trøya og snakka meir og meir. På tirsdag var han enda meir trygg. Han snakka, leika med de andre ungane og hadde det gøy!

Tror ikkje ord kan beskrive den følelsen som eg har. Det er bare fantastisk!

Our Little Treasures

6,7% av den kenyanske befolkningen er HIV-smitta. Av de omtrent 600 000 personane som bor i Mathare er 27% bærere av viruset, det tilsvarer 168 000 personer. At sykdommen fantes, det visste eg.

Mange av de damene me jobber med har også HIV. Eg har sett at de har tatt medisiner for det. Noen dager kommer de på jobb ganske seint og du ser at de er sjuke. Min første tanke er at: "Detta kommer til å gå over, du har jo bare ein forkjølelse", men sånn er ikkje realiteten. Kanskje de blir friske fra akkurat den forkjølelsen, men hva med den neste? Eller hva viss de får influensaen? Eller kanskje ein lungebetennelse? Kommer de virkelig til å klare seg, viss de blir så sjuke?

Foto: Audhild

Heldigvis, har eg tenkt, at de små barna kons ikkje er sjuke. Eg kaller de barna mine, de små som me passer på i daycare'en. For ein knytter virkelig sterke bånd til de, og du ser gleden hver gang How are you kommer inn døra. Det er nemlig navnet kons, How are you. På torsdagen fikk eg meg et hardt slag i magen. Eg sitter med ein liten skare rundt meg og alle vil ha oppmerksomheten min. Så kommer Pastor Karau inn. Han kikker på den lille gutten som sitter stille ved beina mine. Så ser han på meg å sier: He is positive. Min første tanke er "Å, er gutten positiv, det var jo flott at han er glad". Men så innser eg ganske fort etterpå at var overhodet ikkje det han meinte. Det han meinte, var at denna lille gutten har HIV.

Foto: Audhild

Eg ser utover havet av små skjønne barn, mange av de er kanskje ikkje meir enn to år gamle. Snart kommer ein av de me jobber inn døra. Eg spør han om det er mange av barna her som er smitta. Han kan ikkje peke de ut, men at noen av barna her er sjuke er det ingen tvil om.

Foto: Audhild

Desverre er HIV ein kronisk sjukdom, som nok de fleste av barna er født med. Den er ikkje mulig å reversere men allikavel må det jo være noe eg kan gjøre. Desverre kommer noen av de herlige ungane som eg jobber med til å dø før de blir gamle. Kanskje fleire enn det eg liker å tenke på. Men eg velger å gi litt av meg sjølv, slik at de ungane kanskje kan se tilbake og vite at det var noen som gav de omsorg, oppmerksomhet og kjærlighet. Ein setning som eg skal begynne å bruke på jobb er: Nakupenda. Det betyr "Eg er glad i deg".

Vår gode venn, Charles!

Nesten hver dag tar me på teamet ein Matatu. Det er ein Toyota Hiace som de har satt inn ekstra seter i. Det er plass til 14 personer i den, men det hender at me er kanskje 17 personer det. Det er trangt. Det kan eg love deg. På hver Matatu finnes det ein som er ansvarlig for å få folk inn på matatu`en og han har og ansvaret for betalinga. I løpet av ein dag tar me opp til 6 forskjellige matatu`er. Det er mange forskjellige å forholde seg til i løpet av den tida me har vært her.

Men me har klart å fått oss ein venn, Charles. Han jobber på ein plass som blir kalt Odeon i sentrum. Der er han hver dag og får folk ombord i matatuen som går til Kasarani (der eg bor). Hver gang han ser teamet veit han hvor me skal. Matatuen er sjeldent full da me kommer, så me står gjerne å prater litt ekstra med han.

foto: Miriam

I dag møtte me han igjen. Me slo av ein lang prat, mens me venta på den neste matatuen som skulle til Kasarani. Han er full av glede og er lett å snakke med. I dag da me snakka med han utveksla me tlf nr slik at me enklast mulig kan få tak i han de dagane me er i byen og trenger å få vite hvor mye det koster å komme hjem. Han skulle også få ned prisen slik at me fikk det rimelig..

Etter ein lang samtale satte me kursen heimover! Det kosta egetlig 60 shilling for alle, men Charles snakka med sjåføren så me betalte bare 50. Og da me nesten var hjemme ringte han for å høre om me hadde kommet trygt fram..

foto: Miriam

Me på teamet ser allerede fram til neste bytur og neste mulighet til å møte Charles!